Headlines

Vitalii jobbet på det okkuperte atomkraftverket – denne uken rømte han – VG

OKKUPERT: Russiske soldater fotografert ved anlegget Zaporizjzja denne uken.

I over 20 år har den ukrainske familiefaren jobbet i atomkraftverket i Zaporizjzja. Nå forteller Vitalii til VG om da russiske soldater skjøt seg inn på anlegget – og om marerittet som fulgte.

Publisert:

Øyeblikket var endelig kommet.

Hele familien var presset inn i den fullpakkede bilen og nå hadde de nådd frem til den siste russiske militære veisperringen.

Ingen i bilen visste hva som ville skje i møte med de russiske soldatene.

Det var i slutten av denne uken, og verdens øyne var rettet mot en FN-konvoi på vei inn til det russisk-okkuperte atomkraftverket i sørlige Ukraina.

Oppdraget deres var å inspirere den kritiske sikkerhetssituasjonen ved anlegget, som er Europas største, og som ligger midt i frontlinjen i den blodige krigen.

Verden fryktet en atomkatastrofe.

Familiefaren Vitaliis plan var å reise motsatt vei enn FN-inspektørene, vekk fra atomkraftverket der han har jobbet i over 20 år, vekk fra hjembyen sin.

Han ville ha familien ut av de russisk-okkuperte områdene og vekk fra den potensielle katastrofen verden nå er så redd for.

Alt sto på spill.

Få oversikt: Kampen om atomkraftverket i frontlinjen

Dagen da russerne kom

VG snakket med Vitalii over telefon fredag. Av sikkerhetshensyn har vi utelatt hans fulle navn, alder og stilling ved atomkraftverket.

For å forstå den kritiske situasjonen Vitalii og familien hans havnet i, må vi gå tilbake til 24. februar, dagen da Russland invaderte Ukraina på flere fronter.

– Da jeg våknet opp den morgen var vi alle sjokkerte. Raketter falt mot byen vår, vi leste nyheter om angrep på Kyiv, Kherson og andre steder. Vi samlet oss og gikk likevel på jobb i atomkraftverket, sier han.

De følgende dagene begynte både arbeidere, som Vitalii, og andre innbyggere å bygge en blokade ved inngangen til byen. Selv om de var ubevæpnet, ville de vise motstand mot russerne.

De kjørte to søppelbiler og en togvogn på tvers av hovedveien inn til byen.

Så ventet de på de russiske styrkene.

MENNESKELIG BLOKADE: Dronebilder publisert 2. mars av den ubevæpnede blokaden innbyggerne bygde.

To dager senere fikk de russiske soldatene, som fram til da hadde posisjonert seg utenfor byen, nok. De begynte å skyte mot folkemengden. Med tunge militære kjøretøy brøytet de seg inn i den lille byen rundt atomanlegget.

– Alt ble stille i gatene, folk holdt seg inne. En militærkolonne kjørte rett mot atomkraftverket. Der gikk russerne til angrep på en liten gruppe ukrainske soldater som skulle forsvare anlegget. De satte et treningsbygg i fyr.

Fra den dagen, den 4. mars, var Vitalii, familien og resten av Enerhodars befolkning okkupert.

I BRANN: Skader på treningsbygget ved atomkraftverket.

Mener de var gisler på anlegget

Først holdt Vitalii seg borte fra jobben på atomkraftverket, men etter en uke dro han tilbake. Han måtte jobbe for å få lønn til å brødfø familien.

Hele 9000 av 11.000 arbeidere fortsatte arbeidet sitt ved anlegget, slik Vitalii også valgte å gjøre.

Han forteller at russiske soldater fra den første dagen på anlegget begynte å lete etter arbeidere med tilknytning til det ukrainske militære, folk som hadde arrangert blokaden, og folk som hadde delt bilder og videoer i sosiale medier.

– Når soldatene fant arbeidere de mente var skyldige, ble de tatt med ned i en kjeller. Noen ble sluppet ut dagen etter, men andre forsvant og vi så dem aldri igjen, sier Vitalii til VG.

Han sier at han og kollegene hver dag måtte gjennom et russisk sjekkpunkt ved inngangen til anlegget.

– Ingen fikk lov til å ha med mobiler eller noen form for kameraer inn på jobb. Vi ble ransaket hver dag.

Etterhvert dukket representanter for Rosatom, som driver russiske atomkraftverk, også opp. I møte med ledelsen ved kraftverket sa russerne at arbeiderne nå jobbet under Rosatoms ledelse.

Vitalii sier det føltes kvalmende å jobbe under kontroll av soldater fra et annet land som okkuperte dem.

– Jeg og kollegaene mine følte oss som gisler.

Slik forvandlet byen seg

Utenfor atomkraftverket forandret også livet i byen seg raskt, ifølge Vitalii. Han beskriver en surrealistisk situasjon for innbyggerne:

  • Minibanker, apoteker og supermarkeder ble raskt stengt ned.
  • De medisinene som ble tilgjengelige var importert fra Russland og russiske matvarer ble kjørt inn fra den annekterte Krim-halvøya.
  • Ukrainsk mobilnettverk sluttet å virke utover våren, og russiske simkort ble distribuert.
  • Personlige ukrainske internettforbindelser i hjem sluttet også å virke, før russiske nettverk ble installert.
  • Store plakater ble også hengt opp i byen med ordene «Russland for alltid»
KONTROLL: En russisk soldat ved atomkraftverket.

Krigen kom nærmere – på tide å dra

Gjennom juli og august tok angrepene rundt Enerhodar seg opp.

Vitalii og familien kunne kontinuerlig høre angrepene rundt seg.

Innbyggerne i byen visste at russiske militære kjøretøy og våpen var gjemt på flere steder i byen. Derfra skjøt de mot de ukrainske stillingene. Innimellom slo også ukrainske angrep ned i nærheten.

FNs generalsekretær ble mer og mer bekymret for den kritiske situasjonen. Hvis atomkraftverket ville bli truffet direkte i et angrep, kunne verden bli vitne til en kjernekraftkatastrofe med spredning av radioaktivt materiale.

FN-sjefen sa at enhver ytterligere eskalering av situasjonen «kan føre til selvdestruksjon».

Vitalii mente han og familien måtte komme seg i sikkerhet.

MILITÆR AKTIVITET: Russiske militære kjøretøy fotografert av en ukjent person inne i atomkraftverket.

Den siste veisperringen

I fire dager ventet de i bilen. Køen for å komme seg vekk fra den okkuperte byen var lang, og russerne slapp ikke hvem som helst ut.

Det gikk også et rykte om at russerne ikke ville la atomkraftarbeidere dra.

Vitalii og familien kom til slutt fram til veisperringen.

Han forteller at de russiske soldatene tok ti og ti biler gjennom av gangen. Alt i bilen ble undersøkt, alle mobiler og laptoper ble gjennomgått. De sjekket folks tatovering, deres dokumenter og lette etter innbyggere med tilknytning til den ukrainske hæren.

Til slutt slapp Vitalii og familien gjennom.

De kjørte bort fra fronten og mot Kyiv, Ukrainas hovedstad.

– Jeg kan ikke beskrive med ord den følelsen jeg hadde da jeg så ukrainske flagg og ukrainske soldater. Vi følte oss så lykkelige, sier barnefaren til VG.

Han har valgt å fortelle sin historie, fordi han vil at verden skal vite, og han vil at Europa skal fortsette å støtte ukrainerne.

– Verden må alliere seg mot russisk fascisme, sier han.

Hva som skjer med familien nå, er usikkert.

– Jeg vil få familien min i sikkerhet, og så vil jeg kanskje reise tilbake til Enerhodar.

– Hvorfor vil du det?

– Fordi jeg elsker byen min, og jeg elsker den jobben jeg alltid har hatt. Og snart håper jeg at de ukrainske styrkene vil ta tilbake vårt område. Jeg vil ha tilbake livet mitt, avslutter han.

Leave a Comment